Rhodesian Ridgeback 2 år gammel

[Exotic]

Hei, jeg har nylig fått en Rhodesian Ridgback på 2 år ( 3 dager siden ) fra en omplassering og lurer på om katten vår passer sammen med hunden ?

Vi har også en papillon på 2 år som snart fyller 3, der ignorerer han hun totalt. Tilogmed kaninen i buret bryr han seg ikke om.

Han har sett katten men det ser ikke ut til å bry han, men før vi slipper dem sammen trenger vi litt info .. Men ser at dem burde klart seg fint sammen, ihvertfall ifølge svarene her..

Han har forresten et problem med båndet, der han bjeffer hele tiden når vi nermer det hodet hans.. Vi tror han har blitt misshandlet og er redd båndet.. Han rygger også, som er et tegn til at han er redd om jeg ikke tar feil ?

Han er også redd hanhunder pga han ble tatt da han var liten, så han går til anngrep med en gang en hanhund nermer seg, er det noen tips til hvordan vi skal lære han og la vær ?

Har dere noen tips og triks ang RR hunder ? :)

Takk på forhånd..

[Exotic]

Bilde av han ;D

http://bildr.no/view/406892

[Life]

Heisan

Først og fremst vil jeg råde deg til å ta kontakt med oppdretter, om du ikke allerede har gjort det. Oppdretter har forhåpentligvis litt info om hunden og om den har hatt det dårlig der den var tidligere. Det er vel tvilsomt om den forrige eieren innrømmer evt mishandlig ol, men det kan jo tenkes at oppdretter har en anelse om hvorfor hunden oppfører seg slik den gjør.

Er det et alternativ å bytte halsbånd, forsøke med et du ikke må trekke over hode, eller lignende. Vet jo ikke hvilket bånd du bruker nå, men det virker i hvertfall som om hunden forbinder båndet med ubehag. Uansett er det viktig å ta et steg om gangen, lokke med go`bit, gjøre hunden trygg på at båndet faktisk betyr at "nå skal vi ut å ha det gøy". Når halsbåndet først er tatt på så kan du jo faktisk la det være på i noen dager, hvis han ikke blir stresset av å ha det på da.

At han ble "tatt" som valp er, i mine øyne, ikke årsaken til at han som 2 åring er aggresiv mot alle hannhunder. Trolig er det de forrige eierne som videreførte den skrekken de sikkert opplevde da han ble "tatt". Resultatet blir som regel at valpen/unghunden får for lite miljø/sosial trening pga eiernes usikkerhet, de er jo selvfølgelig redd for at dette skal skje igjen. Hvis dette har pågått fram til 2 års alderen så skal det nok godt gjøres å få han trygg i alle situsjoner hvor han treffer hannhunder. Derimot kan han bli trygg på enkelte hannhunder etter hvert, men det tar tid å bygge tillit, og ikke alle hannhund-eiere er interessert i å la hunden sin være "prøvekanin", forståelig nok.

Til slutt vil jeg bare legge til at å få en omplasseringshund krever at dere gir hunden tid til å finne seg tilrette! Til tross for at det virker som om han er "falt til ro" kan det være langt fra sannheten. Hunden trenger tid og viser kanskje ikke sitt sanne jeg før det har gått flere mnd. Da først har han oppnådd den tilliten han trenger for å være seg selv på godt og ondt. Dette har ingenting med dere som hundeiere å gjøre, men er tillvenningsprossess hunden går igjennom. Hvor lang tid det tar er selvfølgelig individuelt.

Lykke til videre

Liv og jentene

[Annette]

Med hensyn til halsbåndet, så ville jeg også fått sjekka ørene hans hos veterinær (øreverk kan føre til at hunder ikke vil ha noe nær/rundt hodet), i tillegg til å trene på at halsbånd betyr at nå skjer det noe gøy og bra :)

Ellers så er det ingen selvfølge at hannhunder i den alderen er særlig begeistra over å forholde seg til andre hannhunder, uten at det nødvendigvis har noe med dårlige erfaringer som valp. Om det er de dårlige erfaringene som gjør det, så er det ofte, som Liv sier, mennesker som lager de dårlige erfaringene i ettertid.

Kjenner dere andre med trygge hannhunder, så kan det være en ide å gå litt tur sammen, men uten å slippe dem sammen. La ham bli vant til å forholde seg til hannhunder uten at han behøver å forholde seg til dem fysisk. Ikke la dem nå bort hverandre før de er helt trygge på hverandre.

Nydelig maskulint hode på ham :) Hvor er han i fra?

[Exotic]

Heisan

Først og fremst vil jeg råde deg til å ta kontakt med oppdretter, om du ikke allerede har gjort det. Oppdretter har forhåpentligvis litt info om hunden og om den har hatt det dårlig der den var tidligere. Det er vel tvilsomt om den forrige eieren innrømmer evt mishandlig ol, men det kan jo tenkes at oppdretter har en anelse om hvorfor hunden oppfører seg slik den gjør.

Er det et alternativ å bytte halsbånd, forsøke med et du ikke må trekke over hode, eller lignende. Vet jo ikke hvilket bånd du bruker nå, men det virker i hvertfall som om hunden forbinder båndet med ubehag. Uansett er det viktig å ta et steg om gangen, lokke med go`bit, gjøre hunden trygg på at båndet faktisk betyr at "nå skal vi ut å ha det gøy". Når halsbåndet først er tatt på så kan du jo faktisk la det være på i noen dager, hvis han ikke blir stresset av å ha det på da.

At han ble "tatt" som valp er, i mine øyne, ikke årsaken til at han som 2 åring er aggresiv mot alle hannhunder. Trolig er det de forrige eierne som videreførte den skrekken de sikkert opplevde da han ble "tatt". Resultatet blir som regel at valpen/unghunden får for lite miljø/sosial trening pga eiernes usikkerhet, de er jo selvfølgelig redd for at dette skal skje igjen. Hvis dette har pågått fram til 2 års alderen så skal det nok godt gjøres å få han trygg i alle situsjoner hvor han treffer hannhunder. Derimot kan han bli trygg på enkelte hannhunder etter hvert, men det tar tid å bygge tillit, og ikke alle hannhund-eiere er interessert i å la hunden sin være "prøvekanin", forståelig nok.

Til slutt vil jeg bare legge til at å få en omplasseringshund krever at dere gir hunden tid til å finne seg tilrette! Til tross for at det virker som om han er "falt til ro" kan det være langt fra sannheten. Hunden trenger tid og viser kanskje ikke sitt sanne jeg før det har gått flere mnd. Da først har han oppnådd den tilliten han trenger for å være seg selv på godt og ondt. Dette har ingenting med dere som hundeiere å gjøre, men er tillvenningsprossess hunden går igjennom. Hvor lang tid det tar er selvfølgelig individuelt.

Lykke til videre

Liv og jentene

Tusen takk for tilbakemelding.

Vi har ikke hatt kontakt med oppdretteren men det fra omplasseringen sa at han bare var "glad" for å gå ut. ( det tror ikkje vi )
Han blånekter båndet, bjeffer og rygger konstant.. Men vi klarer det til slutt, selvom det tar tid og vi så og si må tvinge det på han.

Han har forresten et lite sår på øret, noe vi ikkje tenkte over kunne være grunnen. Når vi tar på såret reagerer han ihvertfall, så det kan vi ta opp med vetrinæren. Kanskje det er grunnlaget?

Vi har sele til halsbånd.. Vi har tenkt på og bytte bånd, til noe som evnt går bak hodet og ikkje over hodet. Men reaksjonen vil nok være den samme tror eg!

Det på omplasseringen sa han ble tatt som valp, ifølge forgie eieren som var en dame rundt 40år om eg ikkje tar feil..

Han får isåfall masse kos, liker å henge med hode over setet når vi kjører bil og liker og ligge i sofaen og sove når vi kommer hjem..

Vi hadde et lite "sammenstøt" med katten før idag, han knurret bare, og stod opp fra sofaen der vi holdt han igjen.. Vi tørr ikkje helt slippe han løs enda.. Han må på en måte forstå at alle kan bevege seg fritt her..

Møtte også på en hanhund isted når vi var på tur, der bjeffet han med en gang og prøvde selvfølgelig og gå bort til han ( over veien ) .. Eg bad han slutte, og begynte å drage han samtidig som eg ropte på navnet hans.. Med litt draging, så slutta han og vi gikk bare forbi.. Han er ikkje sånn som løper til angrep så vidt vi har sett..

Men ang katten, hvordan skal vi forholde oss der ? Hva skal vi gjøre ? Han er gigantisk svær i forhold til henne, så vi er redd for begge 2 om det skulle skje noe.. Noen tips her eller ?

[Exotic]

Med hensyn til halsbåndet, så ville jeg også fått sjekka ørene hans hos veterinær (øreverk kan føre til at hunder ikke vil ha noe nær/rundt hodet), i tillegg til å trene på at halsbånd betyr at nå skjer det noe gøy og bra :)

Ellers så er det ingen selvfølge at hannhunder i den alderen er særlig begeistra over å forholde seg til andre hannhunder, uten at det nødvendigvis har noe med dårlige erfaringer som valp. Om det er de dårlige erfaringene som gjør det, så er det ofte, som Liv sier, mennesker som lager de dårlige erfaringene i ettertid.

Kjenner dere andre med trygge hannhunder, så kan det være en ide å gå litt tur sammen, men uten å slippe dem sammen. La ham bli vant til å forholde seg til hannhunder uten at han behøver å forholde seg til dem fysisk. Ikke la dem nå bort hverandre før de er helt trygge på hverandre.

Nydelig maskulint hode på ham :) Hvor er han i fra?

Takk for tips, skal sjekke ørene hans.. Han har et sår på øret, som ikkje er fullstendig renset.. Men han reagerer på det når vi tar på såret..

Det med tur sammen med en annen hanhund tror eg vi bør prøve.. Men den vi kjenner løpte ut døren og rett på han ( for å hilse antar vi ) men da reagerte Thyr på det og begynte å angripe han.. Så det ble en liten slosskamp uten skader da vi holdt tilbake Thyr og fikk tak i han andre..

Han er opprinnelig fra Nederland :) Og født 2 dager før bursdagen min hehe! Skjønt!

Men hva med kastrering ? Er det noe lurt eller ? Tenker på oppførselen hans.. Slutter han og angripe hanhunder ? Vi har tenkt å kastrere han uansett siden vår papillon snart har løpetid, og det går neppe fint sammen..

Noen sier at kastrering vil hjelpe, han vil falle mer til ro på en måte .. Samme som hest.. ( vi har hest også )

[Synne]

Hei!
Du har fått noen bra idèer så langt, men jeg kan ikke helt la være å skrive min mening: Dere bør gjøre to ting først og fremst og så snart som mulig: Få ham til veterinær og få sjekket såret på øret, ørene i seg selv og hodet/nakken/ryggen generelt så dere er sikre på at det ikke er smerter som gjør at han vegrer seg for halsbånd/sele. Ta også snarest kontakt med en anerkjent hundeskole (regner med at det er flere å velge mellom i Bergen - spør veterinæren om anbefaling), slik at dere får profesjonell hjelp til å bli kjent med ham/takle ham og jobbe med problemene hans over tid med oppfølging fra noen som virkelig vet hva de driver med. Ikke ta imot, om enn velmenende, men ofte riv ruskende gale råd fra naboer, familie, kreti og pleti som tror de vet litt om hund. Det hjelper neppe å dra ham videre og rope navnet hans når dere passerer andre hannhunder - tvert imot så kan dette gjøre at han faktisk misforstår og tror dere oppmuntrer ham til å "ta" den andre, noe som selvfølgelig bare vil eskalere problemet for hver gang dere møter andre hunder. Det kan også hende at han egentlig har veldig lyst til bare å hilse, men feil håndtering fra førers side over tid har gjort at han ikke har fått brukt språket sitt på riktig måte og reagerer med å bjeffe på hunder han møter. Dette har ingenting med at han er ridgeback å gjøre - dette har med generell hundeatferd og situasjoner som han har opplevd i sitt tidligere liv. Det er derfor bare en profesjonell hundeinstruktør som observerer hunden din som kan hjelpe deg med dette.

Kastrering i seg selv er overhodet ingen vits uten hjelp til å endre atferden hans generelt. En instruktør, etter å ha blitt kjent med han og hans problemer, er den som kan hjelpe deg med å vurdere om dette vil ha noen hensikt - vel og merke i tillegg til riktig trening. Med hensyn til at dere har ei tispe i huset fra før, kan jeg jo forstå at kastrering kan være mer aktuelt, men dette er jo sånn man må tenke gjennom før man velger å ha tispe og hannhund sammen...

Når det gjelder katten er det også umulig for noen her på forumet å forutsi hva han kan finne på. Det kommer helt an på hva han har erfart/ikke erfart med katter fra før, og har heller ingenting med at han er ridgeback å gjøre. Det er jo ikke sånn at ridgebacker automatisk er sånn eller slik mot katter - noen er sikkert bestevenner med husets katt, andre synes de er litt skumle og holder god avstand når de møtes innendørs, men synes det er kjempemorsomt å jage dem utendørs helt til katten snur seg og sier "bø"! (Dette gjelder vår families tre RRer). Dere må bare være forsiktige og ta tiden til hjelp, og håpe at situasjonen "går seg til". Det er i hvert fall viktig at katten har et fristed/rom hvor den vet den kan gå uten at hunden kan komme etter, slik at den kan føle seg trygg der.

Lykke til videre! Det å ta over en omplasseringshund, uansett rase, kan ofte være en utfordring siden man aldri kan vite hva de har opplevd og hva slags "bilder" som kan dukke opp igjen i hodet deres i gitt situasjoner, men ved å investere en del tid (og penger) og få riktig hjelp og oppfølging hele veien har dere alle muligheter til å få mange fine år med en fantastisk hund!

[Exotic]

Hei!
Du har fått noen bra idèer så langt, men jeg kan ikke helt la være å skrive min mening: Dere bør gjøre to ting først og fremst og så snart som mulig: Få ham til veterinær og få sjekket såret på øret, ørene i seg selv og hodet/nakken/ryggen generelt så dere er sikre på at det ikke er smerter som gjør at han vegrer seg for halsbånd/sele. Ta også snarest kontakt med en anerkjent hundeskole (regner med at det er flere å velge mellom i Bergen - spør veterinæren om anbefaling), slik at dere får profesjonell hjelp til å bli kjent med ham/takle ham og jobbe med problemene hans over tid med oppfølging fra noen som virkelig vet hva de driver med. Ikke ta imot, om enn velmenende, men ofte riv ruskende gale råd fra naboer, familie, kreti og pleti som tror de vet litt om hund. Det hjelper neppe å dra ham videre og rope navnet hans når dere passerer andre hannhunder - tvert imot så kan dette gjøre at han faktisk misforstår og tror dere oppmuntrer ham til å "ta" den andre, noe som selvfølgelig bare vil eskalere problemet for hver gang dere møter andre hunder. Det kan også hende at han egentlig har veldig lyst til bare å hilse, men feil håndtering fra førers side over tid har gjort at han ikke har fått brukt språket sitt på riktig måte og reagerer med å bjeffe på hunder han møter. Dette har ingenting med at han er ridgeback å gjøre - dette har med generell hundeatferd og situasjoner som han har opplevd i sitt tidligere liv. Det er derfor bare en profesjonell hundeinstruktør som observerer hunden din som kan hjelpe deg med dette.

Kastrering i seg selv er overhodet ingen vits uten hjelp til å endre atferden hans generelt. En instruktør, etter å ha blitt kjent med han og hans problemer, er den som kan hjelpe deg med å vurdere om dette vil ha noen hensikt - vel og merke i tillegg til riktig trening. Med hensyn til at dere har ei tispe i huset fra før, kan jeg jo forstå at kastrering kan være mer aktuelt, men dette er jo sånn man må tenke gjennom før man velger å ha tispe og hannhund sammen...

Når det gjelder katten er det også umulig for noen her på forumet å forutsi hva han kan finne på. Det kommer helt an på hva han har erfart/ikke erfart med katter fra før, og har heller ingenting med at han er ridgeback å gjøre. Det er jo ikke sånn at ridgebacker automatisk er sånn eller slik mot katter - noen er sikkert bestevenner med husets katt, andre synes de er litt skumle og holder god avstand når de møtes innendørs, men synes det er kjempemorsomt å jage dem utendørs helt til katten snur seg og sier "bø"! (Dette gjelder vår families tre RRer). Dere må bare være forsiktige og ta tiden til hjelp, og håpe at situasjonen "går seg til". Det er i hvert fall viktig at katten har et fristed/rom hvor den vet den kan gå uten at hunden kan komme etter, slik at den kan føle seg trygg der.

Lykke til videre! Det å ta over en omplasseringshund, uansett rase, kan ofte være en utfordring siden man aldri kan vite hva de har opplevd og hva slags "bilder" som kan dukke opp igjen i hodet deres i gitt situasjoner, men ved å investere en del tid (og penger) og få riktig hjelp og oppfølging hele veien har dere alle muligheter til å få mange fine år med en fantastisk hund!

TUSEN TAKK for tilbakemelding! :)

Vel, vetrinær bestilte vi den 5 juni, pga lønningen kommer da.. Så det bestilte vi på dag 1 ;)

Der skal han røntges for HD, pga det på omplasseringen mente han kunne ha det pga han gikk litt "stivt" ..
Så vi tar alt der og da.. Mulig det blir før også men i mellomtiden smørrer vi oss med tålmodighet og gir han all tid..


Først idag ville han leke litt, såg ikkje ut som om han viste hva det var en gang.. Så vi ble utrolig glad når han ville leke .. Han er utrolig søt når han "snakker" med oss.. Også liker han og gå mellom beina på med hode ned og dytte fordi han ønsker å bli kost med.

Han er ufattelig glad i sofa, han har noen liggemerker på beina men ser ut til å gro fint nå.. Han har dyne og ligge på så han ligger mykt og godt. Får også bur til bilen imorgen..

Er det noen som vet om noen professjonelle hundeinstruktører i Bergens området ? :)

Penger og tid fikser vi nok :) Så hunden får et bra liv.
Vi venter ihvertfall med kastrering til vi har snakket med en hundeinstruktør ..

Her er bildet fra turen idag :)

http://bildr.no/view/407648

[hilde]

Hør med RR-miljøet i Bergen om hundeskole. Vet de har skrytt veldig av noen, men husker ikke hvem
Her er link til dem: http://www.rr-bergen.net/

Lykke til!

[MariaHelene]

Hei hei

Jeg fikk og min ridgeback som omplasering hund og vet hvor mye arbeid det kan kreves både når det kommer til "uvaner" og mangel på sjekk og stell av hunden :/ hvor lenge har dere forresten hatt han?

Men jeg er veldig enig med de over hær med tanke på å finne gode kurs/instruktører i hjemmebyen din :) Er og lurt å kansje finne en hundeklubb du kan være med i, og delta på forsjellig dær.

Leo er og ganske bisk mot andre store hannhunder som brysker seg mot hann når han går i band (alldrig sjedd i løs tillstand), og dette er ett problem vi har hatt siden han ble kjønnsmoden. det hjelper ikke å skrike til de, for da kjefter du på en måte med de, det beste er å avlede, eventuelt gå litt til siden og ungå att hundene blir stående å "stirre" på hverandre :) vi har faktisk og merket att det funker å være med på f.eks utstillingstrening hvor det er masse andre store hannhunder, og dere kan trene på å passere de i band med full fokus på deg som leder. Men da må man være sikker på att man klarer å ha hunden ved fot slik att d ikke blir uheldige situasjoner. også har vi selvsakt lommene fulle av de beste godbitene slik att det er lettere å avlede han! men som sakt, det beste er å finne ett kurs først, det er veldig givende og du lærer mye om hunden og ikke minst deg selv ;)

Når det gjelder katt så var heller ikke leo vant med d, forreldrene mine har katt og de passer leo en del, han gjør ikke katten noe, annet enn å jakte på den på lek da :P men så snart katten stopper å ser på han viker han unna.. men det er jo vanskeli å si hvordan din hund vil reagere, jeg tok vel egentli bare en sjangse, siden jeg er oppvokst med hund og katt i lag

Lykke til videre med en utrolig flott hund ;)en stor kosebamse og værdens beste rase <3

[Letao]

Her er "oppskrift" på hvordan vi gjorde det når vår familiehund skulle lære at den nye katten ikke skulle spises opp: Vi lot de spise sammen, men med noen trappetrinns avstand (hunden vår gikk ikke i trapper, så katten bodde i kjelleren, og kunne alltid flykte enten opp eller ned). Etter hvert flyttet vi katten nærmere hunden, til slutt spiste de side om side. Og ble bestvenner! Ikke sikkert dere har trapp el noe, men la de spise på hver sin side av en grind med sprinkler eller noe? Eller finn på noe annet lurt?

Ellers, grattis med en nydelig hund! Ønsker dere masse lykke til!

[Exotic]

Kjøpte et bein til han idag, han var lite interessert i det helt til eg satt meg ned og gav den til han. Det såg ut som om han aldri hadde spist et bein før.. Etter 5 min skulle vi teste om han var agressiv når det gjelder beinet .. Det som skjedde var skremmende.. Han knurret og så viser han tenna og angrep meg pga eg nermet meg beinet hans.. Trakk meg sakte tilbake samtidig som eg skvatt og ble seriøst redd..

Så kommer han etter oss og knurrer .. Så når vi går forbi beinet prøver han å gå til angrep igjen.. Han tok meg ikkje, men det var nære på om eg ikkje hadde fjernet neven min ..

Merk at dette gjaldt bare beinet hans, han har absolutt ingenting imot at vår papillon spiser hundematen hans ..

Så fjernet vi beinet og han lukter jo etter det.. Legger seg ned vedisdenav oss og så når vi skal klappe han knurrer han igjen..

Vi ble sjokkert, men vi viste det kom..

Hva kan vi gjøre nå ? Dette er dag 4 og første gang han viser at han er agressiv .. Vi er redd for at han tar oss for at vi f.eks tar på teppet hans eller noe.. Men vi vil også prøve igjen, og se om det var engangs tilfelle ..

Noen som vet hva dette kan være ? Hva grunnlaget kan være ?

[hilde]

Ring Tore http://www.torelislevand.no/ Han KAN hund. Dere vil trenge en god del hjelp, så ikke start med fillesaker. Kontakt Tore, han kan evt sette deg i forbindelse med noen i Bergensområdet, om han vet om noen med gode kvalifikasjoner.
Lykke til

[Life]

Hei igjen

Først vil jeg si at det er like viktig at dere velger en "hundeinstruktør" som passer dere, det er dessverre like mange "kreti og pleti" hundeskoler som tror de kan litt hund, som det fins "forståsegpåere" i hundeverdenen. Sjekk litt på forhånd i hundemiljøet der dere bor, da får dere sikkert mange tilbakemeldinger på hva som funker, eller ikke Bergen har jo forresten en superflott RR-gjeng som treffes regelmessig, jeg er sikkert på at de vil hjelpe dere videre.

Når det gjelder denne episoden med beinet, så forstår jeg veldig godt din bekymring Det er ingen tvil om at dere trenger noen som kan observere hunden og hjelpe dere videre på veien. Inntil dere finner noen som kan hjelpe dere, syns jeg dere skal unngå slike episoder Ikke press hunden opp i en situasjon som kan bli skjebnesvanger både for dere og Thyr

Når det gjelder kastrering, eller ikke, så er jeg ikke i tvil. Mitt valg hadde vært kastrering!!! Det kan så være at det tillærte handlingsmønstret ikke endres om han kastreres, men han slipper i alle fall å slite med hormonelle svinginger i tillegg. Når dere i tillegg har en tispe, nei da er jeg som sagt ikke i tvil......jeg tror rett og slett det vil gjøre hunden godt

Kan da ikke forstå at noen tar inn en hund fra Nederland (noe som sikkert har kostet både tid og penger) for så å forsømme hunden på en slik måte Jeg blir skikkelig forb....et bare ved tanken! Liggesårene tyder antagligvis på at han har ligget i et alt for lite bur, uten noe som helst underlag.......grrrrr Om det er tilfelle er det ikke sikkert dere får han inn i et bur på en stund!

Tilslutt vil jeg si at det virker som om dere er de rett for å hjelpe denne stakkars hunden på rett kjøl igjen! Og med tålmodighet, tillit og tid skal dere se at ting retter seg etter hvert

Lykke til !!!

Liv og jentene

[Annette]

Matforsvar hos hund er ikke et uvanlig fenomen, og i bunn og grunn naturlig, selv om det ikke bør få utvikle seg til å bli så sterkt som dere opplevde. Noen ganger gjelder matforsvaret all mulig slags mat, andre ganger spesielle ting - som bein. Matforsvar er ikke som annen aggresjon - den er spesifikk, og betyr ikke nødvendigvis at hunden er farlig i andre situasjoner. Ressursforsvar er en spesifikk type aggressjon som blir trigget av trusler om å miste spesifikke ressurser, ikke en innebygd redsel i seg selv...slik de fleste andre typer aggressjon er.

Først og fremst ville jeg ikke gitt den bein igjen i det hele tatt. Skal den ha noe å tygge på, så gi den noe mindre og lettere som den blir ferdig med, og la den tygge i fred på en uforstyrra plass.

Når forsvaret er så høyt som dere forklarer, så ville i hvertfall aldri jeg tukla med trening gjennom å ta fra (som mange gjør), men heller trening av slippkommando og bytting av mindre "viktige" ting enn bein, og så generalisere så dere kan håpe at treningen er god nok til slutt til at dere kan be den slippe eller bytte om den finner bein ute. Er beina den finner gamle nok, kan dere til og med være heldige og få det til :) Jeg ville aldri gått i konfrontasjon med en hund med så forhøyet matforsvar som du beskriver.

Men uansett - proff veiledning fra noen som KAN hund!