I 1997 fikk jeg min første Ridgeback - og mitt første "barn". Balder var en veldig spesiell hund, og allerede fra han var 8-10mnd viste han at han ikke var "gjennomsnittlig". Ikke som hund og ikke som Ridgeback. Han hadde definitivt ikke lest rasestandarden
For å gjøre en lang historie kort var Balder en stor hannhund utenpå, men veldig liten inni. Han viste tidlig tegn på utrygghet både overfor mennesker, dyr og miljøer og med tiden utviklet deler av denne utryggheten seg til problemadferd. Vi gikk mange kurs og trente mye med han, og dette sammen med tilpasninger i hundeholdet vårt ga både ham og oss en lang og god tilværelse sammen. Vi hadde stor glede av ham både hjemme og ute på tur, og fordi han var så spesiell takker jeg ham for all den kunnskapen han har gitt meg.
For dere som husker oss fra sist gang fant vi for ca 3 år siden ut at Balder hadde hypothyreose (tyroksinmangel). Og etterhvert som jeg samlet sammen informasjon om denne sykdommen oppdaget jeg at mange av de adferdsproblemene vi hadde enten var forårsaket eller sterkt forsterket av sykdommen hans. Bare så synd det tok så lang tid å oppdage det, for sykdommen er enkel å behandle med tabletter selv om behandlingen er livsvarig. Våren 2005 begynte jeg å samle sammen informasjon om hypothyreose som det var meningen at RR-klubben skulle få glede av og legge ut på hjemmesidene, men dette måtte jeg snart legge på is:
Høsten 2005 fikk jeg nemlig mine to neste barn, da to tvillingjenter av rasen "menneske", og siden det har livet stått rimelig på hodet. Balder taklet det helt strålende, og var en tålmodig "storebror", men "mor" slet det neste året med konstant dårlig samvittighet fordi jeg ikke følte han fikk det han fortjente.
Høsten 2006 startet med nydelig vær og soppturer med sprelsk og lykkelig hund i fri dressur i skogen, og to lykkelige små jenter godt fastspent på ryggen. At Balder var blitt 9 år og grå i barten var ikke mulig å se på sprangene hans
Men for ganske nøyaktig et år siden - 27 sept - ble Balder plutselig syk og vi måtte styrte av gårde til veterinæren. Undersøkelsene viste magedreining m skader på milten, og vi måtte ta den tunge avgjørelsen og avlive ham. Han kunne ha overlevd en med operasjon, men det ville ikke vært et godt liv for en gammel hund. Han døde sånn som han levde; i fanget mitt
. I ettertid er det veldig deilig å tenke på den fine høsten med mange soppturer og en lykkelig hund. Det føles som en verdig avslutning.
Nå har jeg igjen fått nesetippen over vann etter to ubeskrivelig hektiske år som småbarnsmor, og tanken på neste hund har begynt å melde seg. Har ikke planer om ny hund før tidligst om et år (har nemlig ikke tenkt å ha 3 "valper" som skal bli renslige på en gang....
), men planlegging kan som kjent aldri starte for tidlig. Og jeg ser slett ikke bort ifra at neste hund kan bli en ridgeback......